Bikkjestykketposten

Et veldig reisebrev

Bikkjestykkets innbyggere har vært på tur til Polen, og Tyskland. I dette reisebrevet vil vi ta for oss turen, dag for dag, time for time, minutt for minutt, og nanosekund for nanosekund. Om noe har skjedd, står det garantert her!

Dag 1:

Første dag av klasseturen, i regi av Aktive Fredsreiser, startet så smått på parkeringsplassen utenfor Marienlyst Skole. Intens innsjekking av deltakere og heftige kamper om plassene sto i første omgang på planen. Etter noen tårevåte farvel med alt fra innpåslitne mødre, med allergi mot avskjeder til fedre, nevøer og grandtanter var vi omsider avgårde, naturligvis akkurat på tiden. Foran oss ventet nå sju dager med et, bokstavelig talt, skikkelig kjør. Første etappe inn til ferjeterminalen i Oslo gikk tilsynelatende fint for seg. Vel fremme i hovedstaden ble vi introdusert med reiseledere fra non-profit organisasjonen (usikker kilde internt i gruppa). Både sørlendingene Eystein og Arild var av den hyggelige sorten og spesielt Eystein var særdeles morsom. Umiddelbart serverte han oss en hysterisk festlighet da han konstaterte med at vi skulle tilbringe natten på den lille båten. Den var, ifølge eks-lensmannen, 4 cm kortere enn den andre.  

Vi gikk så ombord i Color Fantasy, AKA Torget Vest. Båtturen var ingen høydare, men matbufféen var dog et aldri så lite lyspunkt. Spillrommet ble abused og ingen var i sengs klokken 22:00.

Dag 2:

Buss, buss og atter buss. Reisen fra Kiel til den polske perla, Wrocław, startet greitnok for samtlige elever ombord på begge de hvite bussene. Uten den fjerneste aning om hva som var i vente steg de ut av den majestetiske båten, og ramlet inn i sine respektive busser. Turen gikk fredelig for seg, helt til vi passerte den polske grensen, hvor vi, helt uten forvarsel begikk vi oss ut på en humpete affære. Og denne humpete affæren hadde kommet for å bli. I hele 16 mil, som omregnes til hele halvannen time i norsk tid, slet vi oss gjennom time på time med underlig massasje og søvnløshet. “Drastisk!” utbrøt en elev under en av de få kjørepausene vi hadde underveis. Et stykke tid etter mørket hadde falt på, rullet de eksklusive, bussene leid inn av Team Tour, inn på nyasfalterte veier. Et sjeldent syn, samt sjelden følelse, å få i øyeblikkets midtpunkt: Polen! Etter ytterligere tre-fire timer (endelig med grunnlag for søvn) med buss ankom vi det dystre hotellet i nattens by, Wroclaw. Men det var ikke så enkelt som så! Hotellet manglet nemlig trapper, hvilket betydde at samtlige gjester måtte benytte seg av heisen, samtidig! En oppskrift på katastrofe. Undertegnede kom på mirakuløst med på første heisturen som en av de få. Natten gikk stille og rolig for seg, med null problemer for de godt voksne lederne.

Dag 3:

Dag nummer tre i helvetesuka startet på best mulig vis med 3 timers kjøring rett etter frokost. Smålig trøtte og lei etter gårsdagens tragedietur på tvers av Europa, var vi på ingen måte klar for omvisning i Auschwitz 2: Birkenau. Mot de flestes vilje krabbet vi ut av tremillioners bussen og trasket inn i en uendelig sølepytt. Vi ble introdusert for dagens guide, nemlig småsinte Anna. Anna geleidet oss gjennom konsentrasjonsleiren, før hun (ikke) takket for seg, og sendte oss videre til lunsj i klosterhuset Centrum Dialogu. Her ble vi servert et lavmål av et måltid, med tørre brødskiver og null smør.
Etter energipåfyllet gikk turen videre til Auschwitz 1, selve hovedleiren. Igjen skulle den polske guiden vise oss rundt i området. Denne gangen ble vi utstyrt med fancy høretelefoner, og uvitende om at Anna ønsket full oppmerksomhet, snudde vi oss og pustet inn inntrykkene. Dette likte ikke Anna og ble fly forbanna. Vedkommende omtalte oss som den verste gruppa hun noen gang hadde guidet, nokså imponerende etter fremdragende 11 år i jobben. Like etter en rørende minneseremoni, ble vår gruppe offentlig hånt etter vår oppførsel tidligere på dagen, noe som ikke gikk nevneverdig inn på noen av oss.

Sent på kvelden sjekket vi inn på et svært så middelmådig hotell, utenfor Krakow. Her var samtlige skrubbsultne, og de siste pengene i kassa gikk med til pizzabestilling. Det viste seg kjapt at mengden pizza var i underkant lite. Ny bestilling ble gjennomført av ledsager og GIF-trener Bjørn-Tåre, men det tok ikke mindre enn hel en time før siste rest av underernærte deltakere var mettet.

Dag 4:

Den fjerde dagen startet som de andre svært tidlig. Dagens mål var å beseire de mektige saltgruvene i Krakow, og det gjorde vi! I mange timer trasket vi nedover de grøssende tunnellene langt inne i fjellet og på det meste 627 meter under bakken. Mange korttenkte elever tok seg til å slikke på veggene, hvilket er relativt ekkelt. De 147 etasjene vi måtte ramle nedover innledningsvis samt de lange etappene i gruvene tok knekken på den smålig slitne guiden, som viste oss den bortgjemte heisen, slik at hun (og vi) slapp å krabbe opp igjen. Senere på dagen ble det fritid i Krakow by, hvor de resterende restene med Zloty ble enten svidd av på shopping, eller spist opp på KFC. På bussturen hjem, etter at samtlige deltakere hadde gitt bort vekselet sitt, ble det informert om at restepenger kunne gis til veldedige formål. Smålig synd at det var akkurat for sent.

Dag 5:

En transportetappe av rang. Dagen ble innledet med en av mange menneskerettigheter servert på sølvfat av Eystein. Siden vi nå var på vei til Tyskland mente reiseleder også at det var på sin plass at vi alle skulle danse til en tåpelig tysk morgendans. Trøtte som vi var dro vi frem et par dansemoves, til “Guten Morgen, sonnenschein!”, for å blidgjøre pensjonisten. Videre informerte han oss om vårt verste mareritt, nemlig at vi i nok en gang var pent nødt til å tilbringe dagen i en svært klam buss med oversminka elever på første rad. Herlig! Halvveis ut i etappen fikk vi en etterlengtet pause fra Chanel-stanken, og kunne trekke inn polsk luft for aller siste gang. Under bussjåførens pause (ja, fordi det er han som skal hviles) fant en gruppe Gokart-elskere på fire ut at de skulle bLæste sine resterende zlotys på småbilkjøring i ti minutter. Dette var ingen god idé. Deltager B ønsker ikke å røpe sitt egentlige navn, men Bikkjestykketposten har fått tillatelse til å røpe at navnet rimer på “høyesterettsjustitiarius”. Vedkommende krasjet i en vegg, og en forbipasserende polakk beskrev sammenstøtet som brutalt. Fasiten var brukket håndledd og to netter på polsk mentalsykehus.
Om kvelden sjekket gruppene inn på sine respektive hotell og samtlige sovnet stille inn klokken 04:00.

Dag 6:

Dagen startet smått med en kort busstur på drøye ti minutter. Mens den ene gruppa besøkte det fryktinngytende Stasi-fengselet, fikk de andre en liten dose fritid i den omfattende og historiske byen Berlin. Noen leide sykler, mens andre dro for å finne Brandenburger Tor. Alfred bestemte seg for å underlegge seg begge deler, men det viste seg fort å bli litt for mye å håndtere for svensken. I det han racet nedover Tor’en, hoppet kjedet av, og den skranglete norsk-svensken møtte bakken i 40 km/t. Krasjet resulterte i et saftig kjøttsår på armen, og et brannsår på et sted hvor ikke burde nevne i en sådan saklig tekst. Heldigvis gikk det bra med vår alles Alfred, og gutten pådro seg ingen alvorlige skader. Senere på dagen byttet gruppene roller, og enda lenger etter det ble gruppene samlet i det litt over middels slitne Europa Centeret. Her ble igjen de resterende pengene svidd på shopping og spist opp på KFC. Alle var enig om at det hadde vært en bra dag.

Dag 7:

I utgangspunktet burde denne dagen egentlig vært forkastet, da så godt som ingen ønsket å traske rundt i flere triste gravplasser, men fordi foreldregruppa kan sammenlignes med Saddam Husseins millitærdiktatur, hadde vi ikke noe valg. Vi vandret først rundt i Sachsenhausen, en enorm konsentrasjonsleir i småbyen Oranienburg, nord for Berlin. Etter en tårevåt og emosjonell diktopplesning fra undertegnedes kompanjong, Henrik Olaussen Sætrang, gikk ferden videre til kvinneleiren Ravensbrück. Ravensbrück var ikke mye å skryte av, kun et kontorbygg omgjort til et museum og en gårdsplass mistenkelig lik skolegården på Danvik Skole. Første del av dagen ble avsluttet med en uendelig lang minnesmarkering, hvor en viss Sindre Engedal gikk i den klassiske telefonfella. Under stillheten gikk hans ringetone av og Metallica runget ut over plassen. Festlig!

Denne dagen kan med rette deles inn i to deler. En kjedelig del og en litt kjedelig del. Den litt kjedelige del fant sted i havnebyen Rostock. Her slapp vi oss løs i en shady-lookin’ godteributikk, før vi konsumerte sukkeret fordelt utover fem timer i ferjeterminalen. Bussjåfør John advarte deretter mot de østeuropeiske trailersjåførene, som man, sitat: “Ikke skal kødde med!” Veldig skremte entert vi ferja og spiste middag/søppel.

Dag 8:

Dagen startet med en makaber frokost ombord i balja, og derfra var det kun soving som sto oppført på agendaen. Ting spisset seg dog til igjen, da vi rullet inn til politikontroll rett ved grensa. Vår sjåfør hadde heldigvis gjort hjemmeleksa si, og alt gikk på skinner. Eller på hjul om du vil. Enda et stopp ble gjort før vi passerte Svinesund. Her ble det servert mat av ypperste klasse, og det var til og med gratis toaletter! Prikken over I’en ble udiskutabelt da buss B simpelthen kjørte fra Kàn helt uten videre. For en sjåfør! Uten passjekk ved grensa var det “straka vegen” hjem til gode gamle Drammen, hvor vi møtte en velkomst av høyeste kaliber. Hele fem foreldre hadde tatt turen for å møte de utslitte elevene i det de trådte ut av Team Tours majestetiske nesten-hvite busser. Vi kan vel med hånden på hjertet si at vi ble rørt.

av Noah Tjommiboi Tjomsland og Henrik Olsausen Sætrang